2. november 2013

Toner fra hjertet

Jeg husker jeg kjente sommerfuglene i magen allerede da bilen kjørte nedover bakkene mot det svartmalte, og seinere hvite, huset.
Det var sol og varmt, med gras som var brunsvidd i tuppene etter en lang og døsig sommer.
Eller vinteren lå tung med flere meter snø på bakken og krumryggede trær,
og det knirket under støvlene når man endelig kom seg ut av sikkerhetsselen og bilen.

Med tre skritt var man framme ved døra, den i tre med glassruter i, slik at man såvidt kunne skimte konturene av noen som beveget seg der inne. Men man visste jo at de var der, det hadde man skimtet i øyekroken allerede da man løp over gårdsplassen. Trygt plassert bak gardinene ventet de på oss, hun med krøllene og de varme hendene og han med kransen av grått hår og den myke stemmen som bare en morfar kan ha, der inne på det varme kjøkkenet hvor vaffeljernet var hentet fram fra skapet, vaffelrøra stod klar i kjøleskapet og det hjemmelagde bringebærsyltetøyet stod til tining på kjøkkenbenken. I en gammel rømmeboks selvfølgelig, for det var sånn de gjorde det. Gjenbruk og nøkternhet, men aldri i hjertet.


Hvis man brydde seg om å ringe på ventet man nesten ikke til døra ble åpnet, man dro den opp selv og tumlet rett inn i en varm favn. Det mykeste kinnet ventet på en kos, og man kjente lukten av trygghet og kjærlighet i det skoene traff linoleumsgulvet i gangen. Jeg hører fortsatt lyden av hvordan skoene låt mot det gulvet. Er det ikke rart?
Man følte seg så trygg og hjemme. Her var det ikke noe stress, ingen krav og ingen krok som var ukjent. Bare et par hjerter som oppriktig lurte på hvordan man hadde det og som beskjedent, men sikkert lot en få kjenne at dette besøket hadde de ventet på!


Og inni meg hadde jeg en lengsel, nesten like stor som den jeg hadde etter disse menneskene.
Den trakk meg ut i stua og over parkettgulvet. Forbi spisestua og salongen og helt innerst.
Der stod det, brunt og ennå stille. Med bilder av tre små søte barn oppå. Tre søte små som nå var voksne, men som en gang hadde vært like små og enda mindre enn meg og det var jo alltid litt vanskelig å forestille seg. Den søte lille tulla med krøller i håret hadde plutselig tre små selv nå, og jeg lurer på om de noen gang så på bildene og ikke helt kunne skjønne hvor tida tok vegen?


Og jeg satte meg andektig ned på krakken, den med broderier og fine farger. Og plass til to eller tre alt ettersom hvor brei man var.
Løftet forsiktig opp lokket og hørte ekkoet da treverk traff treverk.
Lot fingrene gli forsiktig over det hvite og svarte, kjente at det kanskje var litt seigt og det var ikke ekkelt, men vitnet om hvor mange toner og noter som hadde vært skapt der.

Prøvde forsiktig en tangent, en C kanskje. Litt svakt først, som for å liksom teste om vi var på bølgelengde. En C igjen, så D, E og F.
Lisa gikk til skolen, Gubben Noah om og om igjen. Og så Deilig er Jorden og Til Elise når jeg ble større. Alltid Til Elise. Og den der som jeg ikke husker hva heter, men som egentlig passer best til orgel.

Følelsen av å skape musikk, følelsen av å få til noe. Følelsen av å bli oppmuntret til å fortsette. Ingen som klaget på at Til Elise ble spilt for fjortende gang.
Bare avbrutt av den gjenkjennelige lukta av Nunnun sine nystekte vafler som bredte seg ut fra kjøkkenet. Og tanken på smaken av hjemmerørt bringebærsyltetøy med rømme gjorde at magen rumlet og Til Elise måtte ta en pause.

Men da vaflene lå trygt i magen var ikke veien ut til stua igjen lang. Nye toner måtte spilles og lagres i ryggraden, helt til neste gang jeg kom på besøk. Da stod det der da også, og ventet på meg. Som en gammel venn. Til neste gang, vi sees igjen.

♥ ♥ ♥ ♥

8 kommentarer:

Så utrolig koselig historie. Tror mange kjenner seg igjen i den.
Mange gode følelser knyttet til besteforeldre som hadde god tid og ventet på en.
De som alltid var der...
Vennlig hilsen Marit

Så koselig historie. Den kunne også vært om meg. Nå ble jeg sittende å tenke på mine besteforeldre. Gode minner dukker frem. Fine bilder også. God lørdagskveld. Dette var meningsfull lesning. Hilsen Drude

herlig med slike minner :)

Har meg en etterlengtet bloggrunde i dag, og har funnet mange fine bloggere rundtom! Har bladd meg nedover i bloggen din, og bare elsker alle de fine, harmoniske bildene her!
Likte godt den mørke veggen bak pianoet, og det hjerteformede bilderaset på soverommet!
Masse herlig inspirasjon på en ellers så mørk søndag...

Takk for titten

Dette var fint skrevet. Man følger liksom med deg inn i huset! Jeg kan også huske lukta hos mormor og morfar. Håper mine foreldre får et sånt bånd med Sverre. Det tror jeg de kommer til å gjøre. Helt unikt, disse barnebarn-besteforelderbåndene.

Også så bra at du har fått pianoet, og funnet en fin plass til det:)

Nydelig skrevet. Beskriver stemningen hos besteforeldre utrolig godt. Og fint å ha noen slike håndfaste minner om de. Jeg har en gammel skjenk. Kanskje jeg skal skrive om den en dag.

Legg inn en kommentar

Takk for alle fine kommentarer! :)

På grunn av noe kjedelig spam, har jeg skrudd på ordbekreftelse for en stund. Håper det går greit!:)